jeg har aldri vært så innmari glad i det ordet: flink. jeg har forbundet det med å motarbeide ens egen kreativitet, følge mønstre, gjøre ting på «den rette måten», som slettes ikke sikkert er riktig. jeg har forbundet det med å være kjedelig og konservativ og grå og alene og usosial. men vet du hva? jeg har begynt å få sansen for det. du vet, man kan jo ikke si noe vondt om makrell-i-tomat før man har smakt det, kan man vel? så, jeg har prøvd å smake på ordet flink. sånn flink at jeg prøver å holde tritt med  forelesningene i økologi. sånn flink at jeg går tur i vinden eller løfter vekter eller tar meg en joggetur hver dag. sånn flink at jeg lager meg små, varme, relativt sunne måltider om dagen som ikke kommer rett fra en pose. sånn flink at jeg prøver å lære meg noe nytt på tysk hver dag. og vet du hva? det funker. fyttikatta. jeg føler meg bedre, jeg føler meg ørlitegranne smartere, jeg føler meg til og med penere. og jeg setter mye mer pris på de stundene hvor jeg kan slappe av med venner eller lage supergode browniemuffins. tror jeg skal fortsette med dette.. hva het det igjen? åjo, flink! tror jeg skal fortsette med disse flinkesakene jeg, eller ihvertfall prøve.