23/4

23/4/14:
sola steijker ute. men går eg ut i kjole, frys eg. sola lovar ting ho ikkje kan halde, som eg.

eg trudde at eg i det minste hadde eigenskapane at eg var ein god ven og god kjærast. viser seg fort at eg ikkje kan det heller. kva har eg att då? evna til å tenkje for mykje? til å trenge hjelp? ingen vil ha nokon som treng hjelp.

det virker som det nett no er null kontakt mellom hjernen og hjarta, og eg klarar ikkje etablera den kontakta sjølv om eg prøver. sjølv om eg treng han.

eg skal ned og klippe håret no, og lata som det er for min eigen del. men det er ingen som kjem til å leggja merka til skilnaden med mindre eg skallar meg (og slikt gjer man jo ikkje). for sjølv om eg veit at det ikkje stemmer, kjennast det ut som at når eg betyr noko, varar bare den augneblinken nokre sekundar no for tida.

alt kokar ned til at me alle er åleine, gjer det ikkje?

Advertisements

7 thoughts on “23/4

  1. Oj… det var sterke ord. Men jeg tror jeg skjønner hva du mener. Man er virkelig bare en liten båt på det store havet, og når alt kommer til alt, må hver og en redde seg selv. Når man ikke klarer det; særlig hvis man samtidig har trodd at man skulle klare å ta vare på både seg selv og alle andre rundt seg, er det ganske tøft å innse sannheten.

    Jeg vet ikke hva som er foranledningen til disse tankene, men jeg vil si to ting. Først: det er mulig å komme over dem. Det tar tid, krefter (og noen ganger medisiner hvis alt er helt svart), men det går an. Jeg vet…

    Og nummer to: jeg er klar over at jeg egentlig ikke finnes i ditt liv. Kjenner deg ikke, har aldri møtt deg, og mine ord strekker bare enn så langt. Men jeg vil likevel si at jeg er her, at jeg bryr meg, og at jeg gjerne vil støtte og trøste hvis jeg kan. Hjelp kan komme fra de merkligste steder; noen ganger hjelper det mye å vite at de andre båtene der ute ikke alltid er like trygge i bølgene de heller. Jeg fant tilfeldigvis hjelp på bloggen til Krusedull da jeg trengte det som mest; denne sangen her gav ro og stillhet i en periode hvor tankene levde sitt eget liv. Jeg håper den kan være til glede for deg i dag: https://www.youtube.com/watch?v=dky_T_GZkNo

  2. Åh, dette hørtes ikke bra ut. Jeg skjønner godt hva du mener, for jeg føler meg sånn innimellom jeg også. Men likevel, jeg tror ikke det er sant. Ikke tro på alt som du tenker på, og alt det der. Selv om jeg ikke kjenner deg, syns jeg du virker som en utrolig reflektert og fin person. Håper det løser seg snart, hva enn det er!

  3. Du treng aldri vere heilt åleine. Send gjerne ei melding om du vil ta ein kopp te i Oslo ein dag, eller berre vil ha eit brev. Håpar du kjenner deg litt betre no. Masse kjærleik til deg!

  4. » ingen vil ha nokon som treng hjelp.» Den setninga tenker jeg sånn ca hver dag. Jeg håper du har det bedre nå. Og alle har lov til å trenge hjelp, selv om det er så sjukt vanskelig å overbevise seg selv om akkurat det. Klem klem klem.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s