tankestøv

jeg hadde helt glemt hvordan det var. å være slik, mener jeg. våkne av alarmlarm (går ingen helger, ferier eller hverdager uten), lirke seg ut av sengen, støvsuge og vaske og kjenne lukten av grønnsåpe som sprer seg i rommet. være syk. egentlig sykere enn i går. lakke neglene sjokkrosa og nyse samtidig, og lure på hvorfor man lakker tåneglene, det er jo ingen som kommer til å se føttene mine på to måneder. sette seg ned med buzz aldrin, boka jeg ikke fikk meg til å lese før i år, før prisen var grei og pocketen var praktisk og jeg ikke hadde noe annet fore på flyplassen. lese til man er usikker på om man har lest hundre eller tohundre sider, til man gror litt fast i den røde skinnstolen, lese selv om kroppen vil legge seg ned og ta en paracet og glemme seg selv litt i dvalemodus. bli motvillig entusiastisk, tegne streker mellom linjer man vil lese igjen, men som man kommer til å glemme, og bli helt ubehagelig nervøs i beina og armene, som om man skal opp på scenen, når man leser om færøyene og landskapet og alt som man er usikker på om man helst vil gå på (kjenne beina bli seige i slake oppoverbakker), snuse inn (åh sjøluften) eller skue ut over. å tenke på, nei, å komme på drømmen man hadde når man var femten, nesten seksten, om å ha et lite hvitt hus med en passe stor blå dør. og at døren, i hodet mitt, fremdeles er like blå. som nymalt. merker en rastløshet i meg.

Advertisements

flink

jeg har aldri vært så innmari glad i det ordet: flink. jeg har forbundet det med å motarbeide ens egen kreativitet, følge mønstre, gjøre ting på «den rette måten», som slettes ikke sikkert er riktig. jeg har forbundet det med å være kjedelig og konservativ og grå og alene og usosial. men vet du hva? jeg har begynt å få sansen for det. du vet, man kan jo ikke si noe vondt om makrell-i-tomat før man har smakt det, kan man vel? så, jeg har prøvd å smake på ordet flink. sånn flink at jeg prøver å holde tritt med  forelesningene i økologi. sånn flink at jeg går tur i vinden eller løfter vekter eller tar meg en joggetur hver dag. sånn flink at jeg lager meg små, varme, relativt sunne måltider om dagen som ikke kommer rett fra en pose. sånn flink at jeg prøver å lære meg noe nytt på tysk hver dag. og vet du hva? det funker. fyttikatta. jeg føler meg bedre, jeg føler meg ørlitegranne smartere, jeg føler meg til og med penere. og jeg setter mye mer pris på de stundene hvor jeg kan slappe av med venner eller lage supergode browniemuffins. tror jeg skal fortsette med dette.. hva het det igjen? åjo, flink! tror jeg skal fortsette med disse flinkesakene jeg, eller ihvertfall prøve.

17 / 11

dette er en av de dagene der du våkner altfor sent, en av de dagene der du bare begynner å grine uten helt å vite hvorfor, så du skylder på andre. en av de dagene der du får en paljettclutch i posten, og finner ut at glidelåsen er ødelagt, en av de dagene du forsøker å fikse den med sikkerhetsnål, men ender opp med å blø fra tommelen. dette er definitivt en av de dagene der du faktisk setter deg ned med skolearbeid, for å få tankene over på noe som ikke er negativt, men helt nøytralt og nødvendig, men ikke klarer å forstå sammenhengene og ordene. en av de dagene der du finner to store sprekker i mac-en du kjøpte i mars, og den begynner å lage rare lyder. en av de dagene der man sitter og ser på maria mena synge «mitt lille land». en av de dagene der du finner ut at det du trodde du kunne mye om, har du ikke peiling på. livet, for eksempel.